HISTORIEN OM 100 000 BOLIGER PÅ ARKITEKTURTRIENNALEN I 2000
A TRANSFORMATOR
Det begynte rundt 1998 med en gruppe nyutdannete, urbanismeinteresserte arkitekter. De fleste hadde studert, og noen hadde senere, arbeidet hos KOE. Det var en rastløshet etter å gjøre noe med datidens store problem; boligmangelen i hovedstaden. Til tross for at det nesten ikke ble bygget boliger, var fokuset for arkitektstanden i stor grad rettet mot navlen. Mest i fokus var forslagene for utvidelse av Nasjonalgalleriet; Pantheon eller modernisme på Tullinløkka. Vi så det som vår oppgave å løfte diskusjonen gjennom et større byplanprosjekt, og snart tok ideen om «100 000 BOLIGER» form.
For å håndtere drift og økonomi i prosjektet ble det opprettet en ideell stiftelse; «Transformator» - et dynamisk navn som passet til de endringsperspektiver vi så for oss at prosjektet ville kunne gi.
B 100 000 BOLIGER
På slutten av 1990-tallet var det betydelig boligmangel rundt om i landet, og i Oslo spesielt. Nedturen i økonomien ti år tidligere hadde bremset boligbyggingen, og nå var situasjonen så ille at til og med statsminister Bondevik uttalte seg bekymret til media.
Samtidig var landet inne i en urbaniseringsbølge som ville bety betydelig flytting til byene. Vekstspådommene for Osloregionen var spesielt høye. I løpet av 25 år ville Oslo by kunne vokse med opp til 200 000 nye innbyggere, ifølge SSB. Det gav grunnlaget for ideen om 100 000 nye boliger.
C FORPROSJEKT
Ingen av oss hadde gjort noe liknende tidligere, men vi forstod at vi måtte skaffe oss penger. Først forsøkte vi oss hos byens politikere. Vi fikk presentert ideen for byråd for finans og plan Gro Balas, og møtte forståelse, men fikk ingen økonomisk støtte. Heller ikke Ellen de Vibe i Plan- og bygningsetaten hadde midler å bidra med. PBE var for øvrig godt fornøyd med sine egne planer, og så ikke helt behovet for vårt prosjekt. Først hos Obos fikk vi napp. Per Andersen anbefalte oss å utvikle ideene litt videre fra A4-arket vi hadde med talking points. Han gav oss kr 50 000,- til et forprosjekt, og ba oss komme tilbake med dette og overbevise ham om å gi mer støtte til selve utstillingen.
Forprosjektet ble utarbeidet med fokus på å visualisere behovet og hvilke kvaliteter en storstilt boligbygging kunne tilføre byen. Den forrige store byvekstperioden på 1960-70-tallet inspirerte fordi den hadde gitt byen nye offentlige rom, omfattende ny infrastruktur og sosiale tilbud i sammenheng med boligutbyggingen. Forprosjektet ble presentert i fem små temahefter og et samlet større hefte. Sistnevnte fikk vi hjelp av en grafisk designer til å utforme, fordi vi trodde det ville gi større gjennomslag. Vi så snart at de fem små heftene kommuniserte vel så bra – og stolte på egne ressurser fra da av.
D TRIENNALEN
NAL startet arbeidet med å utvikle ideen om en større utstilling i 1999. Den var motivert av et behov for å synliggjøre arkitektur, men man visste ikke hva slags form den skulle anta. En planleggingsgruppe ble nedsatt, og en av Transformators medlemmer ble invitert inn, i egenskap av NAL-medlem. Det var forslag om plystrende taxier og store landskapsinstallasjoner. Da Transformators representant fortalte om «100 000 BOLIGER» ønsket gruppen at dette også ble tema for utstillingen. Det ønsket ikke vi, fordi vi var redd for å drukne i den store sammenhengen. Etter hvert konkluderte planleggingsgruppen med at utstillingen fikk tittelen «Byens livsformer, den nordiske byen ved et tidsskifte» - og at det skulle være en hendelse som gjentok seg hvert tredje år.
Det var NAL som stod som arrangør av Triennalen, og egentlig var den tenkt som en landsdekkende hendelse. Men som så mye med NAL forble den i Oslo.
Transformator ble invitert til å være del av Triennalen. Det var gunstig at vi hadde en konkret ide og et håndfast forprosjekt, når NALs tenkning fremdeles var i startgropen. Men samarbeidet mellom NAL og Transformator viste seg å bli sammensatt og anstrengt. NAL fikk bruke vårt forprosjekt i sine søknader om økonomisk støtte, mot at vi fikk en andel av pengene. Det fikk NALs visepresident med ansvar for til Triennalen til å kalle Transformator for «gjøkungen».
En styringsgruppe for Triennalen ble etablert, med blant annet KOE og Helle Juul, og her ble Transformator invitert med. Det gav transparens i økonomiske disposisjoner og gjensidig utveksling av ideer rundt utstillingen.
E SE TIL STJERNENE
NALs løsning på å skape en interessant utstilling ble å invitere den internasjonale arkitekteliten. Fire stjernekontor ble plukket ut; PHAB fra London, SANAA fra Tokyo, Studio Nicolin fra Milano og MVRDV fra Rotterdam. I tillegg ble det bestemt at Institutt for Urbanisme ved AHO skulle lage et bidrag. Alle teamene skulle undersøke «den nordiske byen ved et tidsskifte»
De fire store kom til et oppstartseminar med konferanse og befaringer. Transformator fikk bidra med et innlegg og presenterte 100 000 BOLIGER slik status var for prosjektet på tidspunktet. Det var en gjennomgående visualisering av behov og muligheter med sterke virkemidler. Konferansen inneholdt også innlegg som pekte på andre utfordringer, men tre av de fire teamene endte opp med å tematisere boligmangelen. SANAA kalte til og med sitt prosjekt «One Hundred Thousand».
F PENGER OG ARBEID
En betydelig del av arbeidet gikk med til å skaffe finansiering. Samarbeidet med NAL gav oss kr 250’ som var det samme de fire teamene fikk. I tillegg fikk vi kr 156’ som var andel av tilskudd fra Husbanken. Ut over dette fikk vi støtte fra Norsk Kulturråd, Obos, Usbl og Selvaag. I tillegg støttet Asplan Viak prosjektet ved å låne ut en medarbeider i en lengre periode. Til sammen fikk Transformator 1,2 mill. i støtte.
Oslo kommune støttet prosjektet med digitale kart og ortofoto. Vi fikk også støtte i form av en gratis flytur over byen i et småfly, noe som var en uvurderlig mulighet for å skaffe seg egne luftfotos. Bak i en åpen toseter fløy Transformators Svein Ole Storøy på kryss og tvers over byen, med flere kamera ladet med makslengde filmrull.
Pengene rant ut fortere enn de kom inn. De siste månedene måtte vi gå fra halv lønn ned til kvart, samtidig som vi hadde tilnærmet dobbel arbeidstid. Men vi kom lykkelige i mål.
G PROSJEKTET
Det som begynte som en visualisering av behov og muligheter utviklet seg til en inngående undersøkelse av byens fysiske forutsetninger. Undersøkelsene handlet også om å forsøke å forstå byen som sosiomaterielt fenomen. Kartleggingen inndelte byen i ulike områdetyper, som ble undersøkt for fortettingspotensial og sosiale utviklingsmuligheter.
Det var en opplagt tanke at en slik omfattende fortetting burde brukes til å utjevne byens forskjeller. Kartleggingen viste et overskudd av grønne områder og kollektivtilbud i vest, og et underskudd av kvaliteter i øst. Et sosialt høydelagskart foreslo en utjevningstilnærming.
Den fysiske kartleggingen viste potensiale for 300 000 nye boliger, og dannet grunnlaget for «Det nye Oslokartet» For at fortettingen skulle bringe nye kvaliteter til byen; både heve standarden i eksisterende slitne områder og tilføre nye egenskaper i nye utviklingsområder var det nødvendig å forankre Oslokartet i 5 strategier.
Kommuneplanen hadde på den tiden hovedsakelig to strategier; knutepunktsutvikling og utbygging i nye felt, for eksempel Oslo sør. I tillegg var det stadige omkamper om Markagrensen; flere mente tiden var inne for utvidelse av byen inn i disse områdene. De fem strategiene var en reaksjon på dette:
URBANITET – handlet om utvidelse av kvartalsbyen; en videreføring av den tradisjonelle urbaniteten inn i nye utviklingsområder (Slik det er nå er forsøkt i Ensjøbyen)
LOKALITET – var strategi for etablering av nye atmosfæriske enheter; en kollektivbasert byutvikling som bygger lokal stedlig identitet (Som er blitt forsøkt i Groruddalen, men har vist seg krevende)
NATURKVALITET – betød å knytte byutviklingen opp til (re)etablering av landskapsmessige sammenhenger (Oppgradering av Akerselva, gjenåpning av Hovinbekken og flere andre er under planlegging)
GRENSE & OVERGANG – dreide seg om å utvikle tilgjengelighet og sammenhenger langs markagrensen, samtidig som grensen ble trukket en gang for alle (Fortsatt en interessant ide)
OFFENTLIGHET – tema for utvikling av sjøfronten, for å sikre at ny byutvikling her gir egenskaper som er attraktive for hele byen (Som ble tema for Fjordbyprosjektet)
H LOKALE STJERNER
For å styrke prosjektet – og for å la pengene sildre videre – bestemte vi oss for å invitere inn fem nyetablerte Oslokontorer til å gi et bidrag. De fikk hver sin strategi, og ble oppfordret til å fokusere på Groruddalen (unntatt sjøfrontteamet, naturligvis). De fem var:
FUTHARK- skulle teste Urbanitet: Utvidelse av kvartalsbyen. De dykket ned i bilbyen på Ensjø og kom opp med en vakker Torshov-inspirert bystruktur av storgårdskvartaler.
CODE – fikk undersøke Lokalitet: Nye atmosfæriske enheter. Prosjektet ble en pioner innen økologisk urbanisme, og arkitekturen peker frem mot deres eget sirkulære boligprosjekt for Obos, som kom 15 år senere, på nesten samme lokalitet i Groruddalen.
B&R – ble utfordret på Naturkvalitet: Nye landskapsmessige sammenhenger. Med et program på 10 000 boliger og ti tusen meter park utviklet de en konseptuell landskapstolkning som verktøy for å fremkalle latente, kommende byer.
N1 – dro ut for å markere Grense & Overgang: Tilgjengelighet og sammenhenger langs markagrensen. Prosjektet tematiserer grenselinjen gjennom ulike breddeutvidelser og tversgående strukturer.
SPACE GROUP – fikk i oppgave å sikre Offentlighet: Utvikling av sjøfronten – og svarte med å vise et elegant og hardcore storskala prosjekt for utvikling av sjøfronten fra Skøyen til Kongshavn. Prosjektet imponerte den gang gjennom sin nitide photoshopbaserte ortofotopresentasjon.
I CASE VEST
Mens de inviterte ble sendt ut på Østkanten gav vi oss selv i oppgave å undersøke Vestkanten. Det omfattet nytt taklandskap i kvartalsbyen, interiørbasert og temporær fortetting, villaurbanisering og nye T-banebyer.
Det rommet også en diskusjon av hva som ville skje dersom byen ikke knyttet fortettingen opp til kvalitetsprinsipper og byplanstrategier. En frisk collage med høyhus rundt Frognerparken fikk god oppmerksomhet.
J UTSTILLINGEN
En arkitekt som hadde vært med på å tegne den nye stasjonsdelen på Nasjonalteateret tipset om et stort underjordisk rømningsareal. NAL klarte å få tillatelse til å låne denne hallen, som var like lang som stasjonshallen, og lå like under denne. Rommet var omtrent halve bredden av hallen, med en perrong og et nedsenket sidefelt.
Tilgjengeligheten var moderat, men hallen var rommelig. Arealet ble delt slik at Transformator fikk ca. 1/4 av hallen på den ene siden av trappen ned, mens AHO og de fire inviterte utenlandske fikk 3/4 som lå på den andre siden.
Transformator inviterte arkitektene Birgitta Schöndorff, Håkon Walnum og Einar Lunøe til å utforme utstillingsdesignet. De delte inn i to deler. Transformator fikk den lange veggen langs perrongen, mens de fem lokale kontorene fikk hver sin «øy» i det nedsenkete sidefeltet. For å fremheve disse installasjonene var nedsenkningen fylt med åtte tonn knust glass (den gang et nytt gjenbruksmateriale, fritt levert – og hentet; imponerende).
Prosjektene til de fem inviterte ble presentert i modeller og plansjer, som gav en romlig dybde til opplevelsen, mens Transformator holdt seg til flate plansjer som til gjengjeld var superstore og 20 i tallet.
På åpningsdagen stinket det sterkt av løsemidler i hele hallen. Det kom fra verdens største blåskummodell som MVRDV holdt på å lime i den ene enden av hallen, og fra en stor og fersk grafitti-piece i Transformators ende av hallen. Vi hadde invitert med Less Architecture til å bidra i prosjektet, som igjen hadde gitt en vegg til en gatekunstner. Duoen bak Less Architecture var de to ex-Baktruppen artistene Per Henrik Svalastog og Trine Falch Johannessen. Per Henrik hadde i tillegg lydinstallasjoner for hele utstillingen, til sammen ti installasjoner.
K FESTEN
Utstillingsåpningen foregikk først i utstillingen, deretter var det en mottakelse i Rådhuset, med taler og musserende. Dagen etterpå var avsatt til konferansen, og NAL bød på Triennalefest for utstillerne og andre celebriteter på Astrup Fearnley på kvelden. Transformator var ikke invitert. Det var skandaløst, men avspeilte nok realiteten i situasjonen.
Derfor arrangerte Transformator en egen fest kvelden før, altså på åpningsdagen. Her var alle invitert. Festen var i Transformators lokaler på Vulkan (før utbyggingen). Med sterkt rabattert alkohol og stinn brakke, ble det dradd opp en bra temperatur. Festen fikk sitt klimaks da den flyttet over til utestedet Blå, like ved, som var lånt for anledningen. Her var det en grensesprengende og bevissthetsutvidende konsert med Less Architecture som for anledningen hadde rigget seg om til et supersonisk deathmetal band.
L KONFERANSER
På Triennalekonferansen på Filmteateret dagen etter var det mange tunge blikk. Konferansen var så tettpakket at den gikk over to dager. Første dag hadde innlegg av Kazuyo Sejima som så Oslo som en liten idyll nær Nordpolen, Iain Borden fra Bartlett, Robert Schäfer fra Topos, Erling Dokk Holm, KOE og Henrik Lundberg i Transformator. Andre dag rommet bidrag av Pierluigi Nicolin, Jens Kvorning og Winy Maas - for anledningen nedkledd i joggedress.
Transformator arrangerte en egen boligkonferanse i slutten av utstillingsperioden. Det var en betingelse for støtten fra Husbanken, og NAL bidrog med en liten sum og var slik medarrangør. I Den Grønne Sal i Odd Fellow-bygget var det først en åpning ved kommunalminister Sylvia Brustad, deretter et innlegg om norsk boligpolitikk av NBI-forsker Thorbjørn Hansen. Det ble fulgt av innlegg av Morten Sjaastad fra AHO/NBI, Rasmus Wærn, redaktør i svenske Arkitektur, Hans Ibelings, arkitekturhistoriker fra Rotterdam, Jorge Mestre, redaktør i spanske Quaderns. Konferansen ble avsluttet ved at Dag Tvilde knyttet sammen de ulike trådene som var lagt ut i løpet av dagen og utstillingsperioden.
M KATALOG
NAL fant ikke rom for å ta med 100 000 BOLIGER i katalogen for Arkitekturtriennalen. Transformators bidrag ble ikke nevnt, men navnet fikk så vidt sneket seg inn i en enkelt billedtekst. Vi opplevde det som ganske drøyt. Derfor var det godt at vi hadde gjort en grundig satsing på å utarbeide en egen katalog.
100 000-katalogen viste seg også å bli mer innholdsrik enn Triennalekatalogen, med 130 tettpakkede sider og dyptpløyende artikler av både Jonny Aspen, Mari Hvattum, Morten Sjaastad og John Pløger – i tillegg til Transformators egen «Et nytt Oslo» skrevet av Magne Meland. Prosjektene ble gitt en fyldig presentasjon, men fordi vi ønsket katalogen klar til åpningen av utstillingen, rakk vi ikke å få med bilder fra denne.
N FORMIDLING OG PRIS
Prosjektet traff en nerve og vekket stor interesse. Transformator ble derfor underveis og i etterkant invitert til å presentere prosjektet en rekke steder. Det ble en turne til BAF, SAF, TAF og Nordnorsk Arkitektforening, flere kommuner, Bolig og byplanforeningen og for Byutviklingskomiteen, EBY og Groruddalskontoret i Oslo kommune.
En liten skuffelse var det at Bolig- og byplanforeningen ikke anerkjente kvaliteten i prosjektet vårt, men unnlot å dele ut prisen fordi de ikke fant en verdig kandidat det året. Men det var gøy å bli invitert til å bidra i en utstilling i Galleri for Samtidskunst, og en real opptur ble det da Transformator ble tildelt Norsk Forms pris til unge formgivere for år 2000.
O DE SOM VAR MED
Kjernegruppen bak prosjektet 100 000 BOLIGER var Tonje Broch Moe, Magne Meland, Svein Ole Storøy, Fredrik Kjelman og Henrik Lundberg.
I tidlige faser bidrog Morten Sjaastad, Gerrit Mosebach og Karl Andersen. Gode faglige innspill kom i tillegg fra Knut Felberg, Øystein Grønning, John Pløger, Ulf Tellefsen og Erling Fossen.
Morten Sjaastad fordypet seg i boligforskning, Gerrit Mosebach startet arkitektkontor og Karl Andersen dro i gang et firma som bygget digitalfreste modeller. Fredrik Kjelman ble BIM-guru hos Multiconsult, Svein Ole Storøy dro tilbake til AsplanViak, som han var utlånt fra. Magne Meland startet senere alt.arkitektur med Einar Lunøe – og Tonje Borch Moe startet KAP arkitekter med Henrik Lundberg.
P EPILOG
Ideen om hundre tusen nye boliger inne i Oslo var krevende for mange. Den møtte motbør fra flere hold. Én var NTNU-professoren som mente at de fleste bygg vi hadde behov for allerede var bygget. Andre var PBE og AHO som mente at Oslo kun skulle ta en del av denne veksten, og at omkringliggende byer og sentre skulle ta en tilsvarende større andel. Og ytterligere andre mente at fortetting i seg selv var en uting, og at en radikal utvidelse av byggesonen var eneste mulige løsning.
Nå når 20 år er gått viser historien at det ble en stor urbaniseringsbølge som virket i landet. Oslo vokste fra snaue 500 000 til nærmere 700 000, og fikk en boligvekst som nesten tilsvarer det som Transformator spådde – og det fem år tidligere.